Verdensbankens fattigdomsstatistikk: hva sier den og hvordan blir den laget?
Desto høyere det generelle velferdsnivået er i et land, desto høyere er det rimelig å legge lista for hva som regnes som fattigdom. Men en felles grense på tvers av land for ekstrem fattigdom har likevel en viktig informasjonsverdi: den forteller hvor de aller fattigste er.
Hvis målet er å prioritere de aller fattigste, er det alene en god nok grunn til å bruke og legge stor vekt på en slik grense. Samtidig bør det ikke stå i veien for å operere med andre grenser og indikatorer.
Hvordan måles omfanget av fattigdom?
For å kunne måle omfanget av fattigdom på en måte som er sammenliknbar mellom land, må en besvare tre spørsmål.
- Hva er folks faktiske forbruk (eventuelt disponibel inntekt)? Dette spørsmålet kan besvares ved å bruke husholdningsundersøkelser for et representativt utvalg av husholdninger.
- Hvor mye er dette målt i felles valuta? (Her må det tas hensyn til valutakurser og forskjeller i priser mellom land og over tid.
- Hvor lavt skal vi sette grensen for fattigdom?
Den mest brukte grensen for ekstrem fattigdom i dag er 1,25 US dollar om dagen målt i 2005-priser. Dette er grensen som Tusenårsmål nummer 1 er basert på. Grensen har framkommet med utgangspunkt i de 15 fattigste landene i verden.
I disse landene har en beregnet det forbruket som antas å være et nødvendig minimum for å overleve, hovedsakelig av matvarer i tillegg til enkelte andre helt grunnleggende varer. Grensen på 1,25 dollar er gjennomsnittet av grensene i disse landene.
Hvordan korrigeres det for forskjeller i prisnivå?
For at det skal være meningsfullt å sammenligne inntekt eller konsum mellom land, må det tas hensyn til at prisnivåene er forskjellige. Såkalte kjøpekraftspariteter (Purchasing Power Parites; PPP) er omregningsfaktorer som skal gi utrykk for forskjellen i gjennomsnittlig prisnivå mellom land. Denne omregningsfaktoren har meget stor betydning for sammenlikninger mellom land.
Om vi sammenlikner BNP per innbygger for Norge og Tanzania, er beløpet 180 ganger større hvis vi ikke tar hensyn til at prisnivået er om lag fire ganger høyere i Norge. Tar vi hensyn til dette, blir BNP per innbygger i Norge ”bare” 45 ganger høyere enn i Tanzania.
Selv om forskjellene mellom land i Afrika er mindre, er den stor nok til at dette er viktig for å få et dekkende bilde av forskjeller. Dette krever gode prisdata for rimelig like varer og tjenester. Et vanskelig ledd er hvordan de enkelte priser skal vektlegges og oppsummeres til et gjennomsnitt, siden sammensetningen av forbruket varierer mellom individer/husholdninger.
I praksis må en kompromisse med ideelle måter å gjøre dette på ut fra tilgang på data om forbrukssammensetning og kvalitet. I de senere årene er denne delen av statistikken betydelig forbedret.
Andelen ekstremt fattige i Afrika faller …
I figur er 1 det benyttet tre beløpsgrenser for fattigdom. Summen av den blå og røde søylen er andelen som lever for mindre enn 1,25 dollar per dag. Denne andelen har falt fra 58% i 1990 til 51% i 2005, det vil si med 7 prosentenheter. Skal målet om 29% fattige nås i 2015 må andelen reduseres med ytterligere 22 prosentenheter fra 2005 til 2015.
Det framgår også av figuren at andelen ekstremt fattige i Afrika økte gjennom åtti- og nittitallet, men ved tusenårsskiftet og fram til 2005 var det en nedgang på 7 prosentenheter. Andelen som lever for mellom 1,25 og 2 dollar per dag har til gjengjeld økt noe; med om lag tre prosentenheter i perioden 1990-2005.
... men det har blitt flere fattige
Tusenårsmål 1 er formulert som et mål om å halvereandelen fattige, ikke antallet. For hele verden anslås antallet fattige å ha falt fra 1,8 milliarder i 1990 til knapt 1,4 milliarder i 2005. Uten utviklingen i Kina ville imidlertid antallet ha økt; i Kina alene har det blitt en halv milliard færre siden 1990. I Afrika sør for Sahara har tallet økt fra 300 millioner i 1990 til nær 400 millioner i 2005.
Ser en på andelen som lever for under 2,5 dollar om dagen, er utviklingen mindre gunstig også for verden som helhet: både i 1990 og i 2005 levde rundt 3 milliarder under grensen på 2,5 dollar om dagen.
Høy vekst nødvendig i de fattigste landene
Selv om tall for hele regioner og verden gir viktig informasjon, må fattigdom og hvordan den kan bekjempes ses i lys av situasjonen i det enkelte land. I Sør- Afrika lever rundt en fjerdedel av befolkningen - over 10 millioner mennesker -for under 1,25 dollar om dagen. BNP per innbygger er 26 dollar og illustrerer et potensial for å bekjempe fattigdommen med omfordeling.
Den høye andelen fattige i land som Uganda, Malawi, Tanzania eller Mosambik må ses i lys av at BNP per innbygger ligger i området 2,1- 3,2 dollar om dagen. I slike land kan ikke omfordeling løse problemet, dessuten er ikke vekstrater i BNP på 5-6 prosent nok til å monne dersom fattigdommen skal reduseres raskt.
Befolkningsveksten kan lett spise halvparten av en slik vekst. Til sammenligning har Kina hatt tosifrede vekstrater og lav befolkningsvekst. Det vil i årene som kommer kreves en formidabel vekst i arbeidsplasser og produktivitet i Afrika for å suge opp og forsørge en voksende og ung befolkning. Det må til for at vi skal få se fattigdommen falle videre.
Det er fortsatt begrenset kunnskap om utviklingen i fattigdom etter 2005, og ikke minst om hvordan rystelsene i internasjonal økonomi har påvirket utviklingen i årene 2007 og etterpå. De fattige i byene ble hardt rammet av oppgangen i matprisene, mens virkningene av det påfølgende globale økonomiske tilbakeslaget fortsatt bremser veksten i Afrika.
Selv om Afrika er mindre rammet av krisen enn andre regioner målt ved redusert vekst i BNP, rammer nedgangen sårbare land og grupper og kan få langsiktige konsekvenser.