Er det mindre fattigdom i Afrika enn vi tror?

Afrika sør for Sahara er den regionen i verden hvor andelen fattige er høyest og tempoet i reduksjonen minst. En nylig publisert studie utfordrer nå dette bildet, og hevder tusenårsmålet er innen rekkevidde.

Et delmål under Tusenårsmål 1 sier at andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom i verden skal være halvert innen 2015 i forhold til 1990. Den formidable reduksjonen i antallet fattige i Kina (nesten en halv milliard) gjør at målet for verden sett under ett kan være innenfor rekkevidde. Framgang etter tusenårsskiftet til tross; Afrika henger fortsatt langt etter.

Et nytt forskningsnotat fra National Bureau of Economic Research (NBER) i USA kommer fram til oppsiktsvekkende lavere tall for den faktiske andelen fattige i Afrika enn Verdensbanken. Forskerne presenterer også en framskriving der målet om halvering av fattigdommen i Afrika sør for Sahara blir nådd i 2017 – to år etter Tusenårsmålenes frist i 2015.

Spinkelt statistisk grunnlag

Verdensbankens anslag bygger på et såpass spinkelt statistisk grunnlag at det er rom for tvil og alternative tilnærminger til spørsmålet om fattigdommens omfang. Det er totalt 48 land i Afrika sør for Sahara. For 1980-tallet sett under ett inneholder Verdensbankens database kun tolv observasjoner av andelen som lever for under 1,25 dollar dagen.

For perioden 1990-2007 er det langt flere. Foreløpig er det publisert i underkant av 100 observasjoner for hele regionen. Dette er likevel ikke mer enn i gjennomsnitt to per land for hele perioden på 18 år. For flertallet av landene er det kun gjort en undersøkelse etter 1995. Når Verdensbanken publiserer tall for andelen fattige for hele regionen (per i dag bare til 2005), er dette derfor anslag basert på et forholdsvis lite utvalg observasjoner, beheftet med samme type usikkerhet som andre utvalgsundersøkelser.

Andre måter å anslå omfanget av fattigdom

Spørsmålet er derfor om andre kilder og metoder kan være av verdi for å vurdere utviklingen i fattigdom. I all empirisk forskning er et alternativ til å måle et fenomen direkte, at en måler fenomener som har nær sammenheng med det en er interessert i. Hvis det ikke finnes statistikk for trafikkulykker for alle land, men for omfanget av biltrafikk, kan det tenkes at en får et bedre anslag for det samlete omfanget av trafikkulykker ved å utnytte statistikken for biltrafikk.

To forskere ved NBER (National Bureau of Economic Research) i USA, Xavier Sala-i-Martin og Maxim Pinkovskiy (SP), har benyttet en slik tilnærming til å beregne andelen fattige. De kommer fram til en mye lavere andel fattige enn det som framkommer som gjennomsnitt av Verdensbankens husholdningsundersøkelser (se figur). Mens verdensbanken anslår at cirka 40% lever under 1 dollar om dagen, anslår disse forskerne at andelen ”bare” er på 33% - en betydelig forskjell. Forskerne har ikke publisert tall for den mest brukte grensen 1,25 dollar om dagen.

Måten de har gått fram på kan forenklet beskrives som følger: For det første har de valgt bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger som mål på gjennomsnittlig inntekt i et land. For det andre har de beregnet en eksakt ”fasong” (utrykt ved en matematisk formel) på inntektsfordelingen, ut fra de husholdningsundersøkelser som foreligger.

Ved å kombinere BNP per innbygger med den beregnede inntektsfordelingen, kommer forskerne fram til et beregnet antall fattige. Metoden innebærer at de tallfester fattigdomsandeler for land og år der det ikke foreligger husholdningsundersøkelser, og dessuten at de kan komme fram til en annen andel fattige enn den som framkommer av husholdningsundersøkelsene når slike foreligger.

Ikke en ny fasit – men nyttig med alternative perspektiver

Usikkerheten knyttet til Verdensbankens tall til tross, det er ikke grunnlag for å revurdere det nåværende bildet av fattigdom basert på disse beregningene. Metoden er faglig kontroversiell med betydelige kilder til usikkerhet. Beregningene tar utgangspunkt i BNP per innbygger i stedet for privat forbruk eller privat disponibel inntekt som vanligvis benyttes.

Dette betyr at NBER-forskerne har brukt et inntektsmål som i utgangspunktet gir for høye inntektstall sammenliknet med husholdningsundersøkelsene. I tillegg til privat forbruk omfatter BNP betydelige beløp som går til investeringer samt offentlig forbruk. En slik systematisk overvurdering av inntekt er ensbetydende med at forskernes beregnede andeler fattige er for lave.

Men selv om beregningene til Sala-i-Martin og Pinkovskiy ikke vil bli stående som en ny fasit for fattigdomsutviklingen, er det både interessant og nyttig for kunnskapen om den økonomiske utviklingen i utviklingsland at det gjennomføres slike alternative beregninger.

Når de kommer fram til at fattigdommen i 2017 vil være halvert sammenliknet med 1990, er dette basert på en mekanisk videreføring av utviklingen fram til 2006. Dette er en nyttig påminnelse om framgang i Afrika fram til 2006, men etter dette har mange av de fattige blitt rammet av de senere års turbulens i verdensøkonomien.

Det er i lys av dette det klart at utviklingen framover er meget usikker, og må vurderes på et bredere grunnlag enn disse forskerne har gjort. Dette vil vi følge opp på våre nettsider framover.