Oppsving i Sør-Afrika: hva betyr det for andre land i regionen?

Etter ett år med fall i BNP tar veksten seg gradvis opp

Sør-Afrika er mer integrert i verdensøkonomien enn mange andre land sør for Sahara. Sør-Afrika ble derfor relativt hardt rammet av den internasjonale finanskrisen. BNP falt med rundt 1,8 prosent i 2009, men det er forventet at veksten blir 2,8 prosent i 2010. Dette er likevel lav vekst sammenlignet med årene før finanskrisen, da landet hadde en vekstrate på mellom 5 og 6 prosent.

Finansminister Pravin Gordhan la fram Regjeringens budsjettforslag for 2010/2011 den 17. februar. Budsjettåret begynner 1. april. Han poengterte at landets hovedutfordringer framover er å skape nye arbeidsplasser, redusere fattigdommen og få til raskere økonomisk vekst.

Veksten må ikke bare bli høyere, den må også innebære at det skapes mange flere jobber. Det satses derfor på støtte til arbeidsintensive næringer, og å opprettholde det høye nivået på offentlige og private investeringer.

Høy arbeidsledighet er et hovedproblem

Ungdomsledigheten er, som i mange andre land, et særlig stort problem. Rundt 60 prosent av alle unge er uten arbeid. Arbeidstakerorganisasjonen Cosatu er sterk og har inngått et samarbeid med ANC-regjeringen. Dette bidrar til å presse opp begynnerlønningene.

Den lave produktiviteten til ufaglærte arbeidere gjør at det i mange tilfeller ikke er lønnsomt for bedrifter å ansette disse. Regjeringen foreslår derfor en ordning der unge, ufaglærte arbeidere subsidieres i en toårsperiode.

Mange mener at dette ikke vil løse problemet, og at det er Sør-Afrikas svake utdanningssystem som er hovedutfordringen. Dette handler ikke i første omgang om manglende bevilgninger til utdanningssektoren. Sør-Afrika brukte i 2007 rundt 17 prosent av budsjettet på utdanning, mot 14,5 prosent i Brasil, 12,6 prosent i Egypt og 12,5 prosent i UK.

Ulikheten innen sektoren er imidlertid stor. Det er fortsatt slik at noen skoler, som tidligere var forbeholdt hvite og beliggende i ”rike” områder, har mye ressurser. I andre områder mangler skolene det meste, også toaletter, strøm og vann. Resultater som nylig ble lagt fram viser at andelen som består avsluttende eksamen etter 12 års skolegang, gikk ned i fjor for femte år på rad.

Det er også et stort problem at mange ikke avslutter utdannelsen sin. Bare 25 prosent av elevene fullfører de obligatoriske 12 årene. Fattigdom og AIDS-epidemien er også faktorer som er med på å forklare de dårlige resultatene.

Sør-Afrika har høyere inflasjon enn handelspartnerne

Pengepolitikken i Sør-Afrika styrer etter et inflasjonsmål på mellom 3 og 6 prosent. Myndighetene mener at dette intervallet gir tilstrekkelig fleksibilitet til også å ta hensyn til viktige forhold som utviklingen i ledighet, boligpriser og aksjekurser. I tillegg er det mulig å fravike målet ved eksterne sjokk.

Det var på forhånd knyttet stor spenning til om finansministeren ville signalisere en oppmykning av inflasjonsmålet, noe blant annet Cosatu argumenterer sterkt for, men det ble ikke gjort i finanstalen. For næringslivet og aktører i finansmarkedet har det vært viktig at myndighetene holder fast ved målet. Sør-Afrika har høyere inflasjon enn landets handelspartnere, og det var bekymring for at konkurranseevnen ville bli ytterligere forverret dersom man tillot høyere inflasjon.

Sør-Afrika hadde en relativt gunstig finansiell stilling forut for finanskrisen og myndighetene har brukt den økonomiske politikken aktivt for å redusere de negative konsekvensene av krisen. Forberedelsene til verdensmesterskapet i forball i 2010 har også bidratt til høy byggeaktivitet i landet. Dette har likevel ikke vært nok til å få ned ledigheten merkbart.

Mens staten hadde et budsjettoverskudd på 1 prosent av BNP i 2007/2008 er underskuddet nå på 7,3 prosent. Det betyr at statsgjelden øker, og at en større andel av statens inntekter må brukes til å betjene gjelden fremover.

Korrupsjon og kriminalitet er fortsatt negative faktorer

Myndighetene erkjenner at korrupsjon er utbredt. Finansministeren nevnte spesielt offentlige innkjøp som et område der det forekommer mye misbruk. Andre aktører mener imidlertid at myndighetene gjør for lite for å få bukt med problemet.

Kriminalitet er et stort problem i Sør-Afrika, og denne rammer særlig de fattigste i landet. Sammenligninger viser at antall polititjenestemenn i forhold til befolkningens størrelse ikke er spesielt lavt, men ligger omtrent på nivået anbefalt av FN (1/400).

Det viser seg at de formene for kriminalitet der tilstedeværelse av politi spiller en rolle, som ran og highjacking, er på en oppadgående trend. Kriminalitet som er mindre påvirket av om det er mye politi tilstede, som drap, går gradvis ned. Dette tyder på at det ikke vil løse problemet å øke bevilgningene til politietaten.

Mange NGOer argumenterer for at det bør brukes mer penger på å forstå hvorfor kriminalitet oppstår, og å forebygge denne. Det er likevel en erkjennelse av at kriminalitet er et meget komplekst område, og at det ikke finnes enkle løsninger.

Sør-Afrika har relativt lite handel med andre land i regionen

Sør-Afrika blir ofte omtalt som det sørlige Afrikas vekstmotor. Den sør-afrikanske økonomien utgjør rundt 1/3 av regionens totale BNP. Sammenlignet med den handelen USA har med sine naboland, og Japan og Kina har med asiatiske land, er Sør-Afrikas handel med andre land i det sørlige Afrika begrenset. Det henger sammen med handelsmønsteret under aparteid-regimet. Den intraregionale handelen er imidlertid økende. Handelen med Sør-Afrika er viktigst for landene som er med i SADCU (South African Customs Union). I perioden 1998-2002 utgjorde handelen med Sør-Afrika rundt 25 prosent av den totale utenrikshandelen for naboland som Botswana, Malawi, Mosambik, Namibia, Zambia og Zimbabwe. For DRC, Kenya, Mauritius og Tanzania utgjorde handelen med Sør-Afrika om lag 5 prosent. Sør-Afrikas handel med Nigeria i denne perioden var i overkant av 1 prosent av Nigerias utenrikshandel, og for mer fjerntliggende land og tidligere franske kolonier var andelen enda lavere.

…men utviklingen i Sør-Afrika betyr likevel mye for disse landene

En empirisk IMF-analyse fra 2005 (”The Implications of South African Economic Growth for the rest of Africa”) konkluderer med at når den årlig vekstraten i Sør-Afrika går opp med 1 prosentpoeng, øker vekstraten i resten av Sub Sahara med mellom 0,5 og 0,75 prosentpoeng. Det er da korrigert for ytre sjokk og globale trender som påvirker alle landene i regionen.

Det betyr at utviklingen i den sør-afrikanske økonomien er svært viktig for de øvrige landene sør for Sahara. Dette skyldes delvis at økt etterspørsel fra Sør-Afrika fører til økt produksjon av varer og tjenester, og dermed økt økonomisk vekst i andre land.

Men analysen viser at den positive sammenhengen i vekstrater ikke er sterkere for de landene som handler mye med Sør-Afrika enn for andre land. Også land med relativt lite handel drar nytte av en smitte-effekt fra Sør-Afrika. I analysen pekes det på at ringvirkninger av økt eksport er knyttet til bedre utnyttelse av stordriftsfordeler, økt effektivitet og teknologisk utvikling.

Slike effekter er viktige ikke bare for den kortsiktige gevinsten av handel, men antas å være viktige for virkningen på den langsiktige økonomiske veksten. I tillegg er det trolig effekter som ikke har direkte med handel å gjøre, men som skyldes finansielle og psykologiske forhold. De sistnevnte effektene er det gjort lite forskning på, og man vet lite om hvordan de virker.

The Economist Intelligence Unit anslår i sin land-rapport fra februar 2010 at den sør-afrikanske økonomien vil vokse med 2,8 prosent i år og 3,7 prosent i 2011. For de øvrige landene i Afrika sør for Sahara har det stor betydning om veksten i Sør-Afrika blir 1 prosentenhet høyere eller lavere. Det får virkning for landenes egne økonomiske vekst og dermed også for fattigdommen.